torsdag, august 16, 2012

Enfold om mangfold i Østfold

Mediemangfold er et av honnørordene som går igjen i debatten om avisenes eierstrukturer og utviklingen av avisene. I lovens formålsparagraf heter det så fint: Lovens formål er å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud. Og da er det paradoksale at ved definisjonen av medieregioner og medregning av avisopplag at man ikke tar med ”et allsidig medietilbud”. Og dette settes på spissen i områdene rundt Oslo spesielt – men forekommer også i andre regioner i noen grad. Det er nemlig slik at opplaget som medregnes i en region er strengt avgrenset til den geografiske inndelingen av regionen. Og da blir det noen ganske ulogiske regnestykker når man setter opp mediale sperrebukker ved kommunegrensene. La oss ta Ski som eksempel: Basert på tallene fra Aviskatalogen kan man se at det i Ski kommune leses i alt 141 ulike aviser. Fra den største – Østlandets Blad som har 5907 eksemplarer til den minste – Telen (fra Notodden) som har 1 eksemplar i Ski kommune. Og man kan vel ikke utelukke at Aftenposten både morgen og aften har en viss innflytelse over hva som hender, og bidrar til debatt og innsikt for innbyggerne i Ski kommune, med sin nærhet til Oslo. Men dens opplag regnes altså ikke med fordi det er Oslo som er utgiversted og det ligger i en annen medieregion. Målt i opplag er Østlandets Blads markedsandel i Ski kommune totalt sett på 39,2 %. Da er alle de leste eksemplarene med. Tallene er hentet fra Aviskatalogen for 2011. Og ser vi på Østlandets Blads innflytelse i hele medieregionen så er den på 4,6 prosent. I hele medieregion Østviken leses det totalt 163 ulike titler. Schibsteds tre titler (Aftenposten, Aften og VG) har 30% av opplaget i Østviken. Selv om avisa Bygdebladet Randaberg og Rennesøy bare har fem eksemplarer i Østviken er det allikevel et fra kundens side valgt situasjon, og det kan jo teoretisk sett hende at dersom en av leserne av dette bladet sitter i et eller annet kommunestyre og har fått en idé fra sitt opprinnelige hjemsteds avis, at det har innflytelse på samfunnsutviklingen. Så mediemangfold kan være mer enn ren dominans. Mitt hovedbudskap er at medieregioninndelingen ikke avspeiler de reelle forhold når det gjelder medieinnflytelse. Dersom jeg skulle bli ”bannlyst” i Apressen på grunn av mine synspunkter – så har jeg da andre steder å gå i dag. Når man trekker inn et mulig større bilde med elektroniske medier blir det hele litt for uoversiktlig. Den største feilen som gjøres er at man setter grenser ved hjelp av et begrep – opplag – som blir stadig mindre relevant, fordi det reflekterer kjøp og ikke lesning , og noen kommunegrenser som ikke følger grensene for reell medieinnflytelse. Og i dag er mediekonsumet ved hjelp av nettet mye mer grenseløst. Og ingen kan dominere bildet lenger. Og inngangsterskelen for publikasjon i dag er jo meget lav. La meg avslutte med et eksempel fra min egen hjemby Drammen: I Drammen leses det 147 ulike aviser. Drammens Tidende har en andel på 53% av disse avisene –målt ved opplaget. Nr 2-avisen i Drammen er VG og nr 3-avisen er Aftenposten, som alene har 12%. Det finnes en grunn til at så mange leser Aftenposten i Drammen. De vil ha et annet syn eller en komplettering av det som står i Drammens Tidende. Og det kan ikke reguleres ved noen grense. Jeg erkjenner og respekterer at vi har både lover og regler – men de må over tid være i samsvar med den rådende oppfatning. Da medieloven kom i 1997 var den relevant nok, for alt som hadde med nett å gjøre var knapt ute av vogga. Derfor er det viktig nå med en rask revisjon av regelverket. Nå tenkte jeg forresten at jeg skulle lese litt mer om stengningen av Grubbegata. Det er noe med det hvor lang tid ting tar. Og jeg tar meg den ytringsfrihet å publisere dette på min egen blogg. PS. Dersom noen i Medietilsynet skulle føle seg truffet nå så er det ikke meningen. Jeg har ikke nevnt Tilsynet med et ord – det er regelverket og forskriftene som jeg angriper. Og det ble litt for fristende med ordspillet i tittelen. DS

torsdag, juli 12, 2012

Medieeierskapsloven er unødvendig

Bak denne kanskje provoserende tittel ligger en betraktning om at man kanskje noen ganger ikke er helt på banen når lover og regler skal revideres og innføres. I det siste forslaget til eierskapslovgivning for medier har man nok en gang bestemt en grense for det nasjonale opplag på 33%, og så har man i tillegg sagt at også de digitale medier skal regnes inn i dette etter hvert mer uoversiktlige regnestykket. Men hvorfor 33% - det er for å forhindre at eierskapet i medier kan samles på for få hender. Men kunne ikke 40% (som det var tidligere) være like riktig? Det er prisverdig nok med tanken, men det stemmer bare så altfor dårlig med den underliggende realiteten. I mange norske medieregioner hersker det monopoltilstander, og har gjort det i meget lang tid, uten at det ser ut til at noen har tatt skade av det. Jeg kan ikke komme på noe eksempel på at en eier har blandet seg inn direkte i hva som skrives og ikke skrives. Og om det så skulle være at en redaktør tok sin hatt og gikk som følge av eiermessig innblanding, så ville denne eieren få på pelsen av et samlet norsk redaktørkorps. Så jeg antar at faren er ganske liten for meningsmessige overgrep. Og føre-var-prinsippet synes å være forankret i en realitet som i Norge er lite sannsynlig. Det man ser ut til å glemme, er at medier også er business, og det er slett ikke hva det var bare for få år siden. VG som i år 2002 var på nær 400 000 i daglige eksemplarer er i dag på halvparten. Og opplagskurven for norske aviser er i dag såpass skremmende at det truer den gjeldende forretningsmodellen. Schibsteds varslede spareprogram for redaksjonene i Media Norge avisene og også på egen hånd, er i tråd med utviklingen – den er kraftfull og sett med tradisjonelle øyne også meget ubehagelig. Det som er langt viktigere for ytringsfriheten er at mediebedriften faktisk eksisterer med sin redaksjonelle profesjonalitet og gode tradisjon. Men da må den ha forutsigbare rammebetingelser som gjør at også eierne våger å ta risiko. Det er prisverdig at man nå ser ut til å havne på 8 prosent moms på aviser og på digitalt innhold. Det skaper en viss ro, selv om avisene nok vil få det trangere som resultat av det. Bransjen kan sannsynligvis leve med det totalt sett, men for enkelte titler kan det være verre. Men langt viktigere er det at mediene får mulighet til å utvikle ny forretning og ta de store investeringene det vil være mulig å få abonnenter og annonsører over på en ny og forretningsmodell. Og da kreves det sannsynligvis større enheter og sammenslutninger enn det vi i dag har. Alle aktører vil naturlig nok vurdere eierskapsloven ut fra der man selv sitter. Fra mitt ståsted utenfor bransjen ser det ut som om man kan havne i en situasjon med utarming – og det er det verste som kan skje. Da kan de useriøse aktørene få større spillerom. Da får man ikke den naturlige slagkraft som man vil ha i et marked som blir stadig mer gjennomsiktig og oversiktlig. Om jeg som annonsør ikke vil annonsere i Drammens Tidende så kan jeg gå til andre aktører og til nettet. Om jeg er lei av å lese lederen i Dagsavisen og gjerne vil vite hva Nationen mener så kan jeg gjøre det på en enkel måte, uten hensyn til geografi og kunstige grenser – den digitale verden gir helt nye muligheter for å ta del i ulike syn. Og hvordan skal Medietilsynet kunne klare å lage forskrifter i et land som er så medialt variert som Norge? Skal man flytte på grenser hvert tredje år? Skal man bestemme seg for innbyrdes veiefaktorer for en medieportefølje basert på kontaktkvalitet eller antall potensielle kunder? Skal unge telle mer enn gamle? Skal Bærumsfolk telle mer enn Bergensere? Og hvor skal kompetansen til å gjøre dette komme fra? Jeg merket meg i den siste medieeierskapsutredningen at man ikke hadde hatt som mandat å vurdere hvorvidt loven av 1997 skulle fortsette å eksistere. Etter mitt syn klarer vi oss i massevis med Konkurranseloven og Konkurransetilsynet.

torsdag, juni 21, 2012

Medieobservasjoner på toget - og i møterommet

Jeg reiser mer og mer med tog. Som regel er det en grei opplevelse, og togene fra Drammen til Oslo har også gledelig nok blitt mer presise. Men hva er det nå folk leser på toget: Jeg ser ett og annet papireksemplar av DN, Aftenposten og Drammens Tidende - sjeldnere VG. Men jeg ser stadig fler iPad og en stor vekst i mediekonsumet på mobil. Så snart man stiger på toget og setter seg ned (i trange seter) er det fram med mobilen og sjekk av Facebook og nyheter. Det samme gjelder på reiser med Flytoget. I går talte jeg 8 personer i den kupeen jeg satt i. Fem av dem holdt på med mobilen. Så det er ingen tvil om retningen nå om dagen. Mobilen er blitt plattform nummer en. Men i møter og på konferanser ser jeg stadig fler iPads. Den overtar mer og mer som notisblokk og som primærredskap, og rapporter jeg har lest - senest i julinummeret av PC Magazine sier at padda blir en større selger enn PC-en. Selv har jeg diverse fagbøker lastet ned via Kindles app både til mobil og padde. Det er veldig hendig å lese bøker på disse enhetene når man sitter i et trangt sete. Men jeg venter stadig på en bedre avisløsning på padda. Det kommer seg, men det er et stykke fram. Jeg skulle ønske meg en løsning som likner litt på Flipboard. Og jeg er fremdeles av den mening at det ikke er noen som slår the Economist når det gjelder tilpasning til padda.